Undertegnede til venstre i bildet observerer den rutinerte gjengen forbereder seg. Smøresjefen kledd i gult.
Fem nydelig menn. Noen ganske gamle, andre kanskje for unge, hadde en fantastisk morgen. Over de frosne grantoppene tittet solen frem og ga en svak sensasjon av varme mot kinnet. Vi gikk i halvt nedsnødd scooterløype. Atle og Oddbjørn var de antatt sterkeste på ski, og byttet på å gå opp spor. Tempoet var ikke verre enn at vi kunne suge til oss noen av perlene i Feiringsnaturen. Haakon uttalte at dette var for deilig. Han ble for euforisk inni seg. Da skjønte jeg at ekspedisjonen var ung, og vi ville gå tyngre tider i møte. Vi fòr forbi Langtjennet som virket for kort i den store hastigheten. På forhand hadde vi blitt enige om å ta jevne 5- minutters pauser. Under en av disse bestemte vi oss for å innta det eneste planlagte varme måltidet ved Bamrudsætra, som ligger noen skarve vestlige meter fra Flesvikelva.
Stemningen
Nå gjaldt det å vise at jeg hadde noe å tilføre ekspedisjonsgruppen. På forhand var det bestemt at undertegnede skulle medbringe Real- turmat (tørrproviant) og en ultralett gassbrenner. Rask og stødig på labben, helt avgjørende for å få aksept. Vannmengden var beregnet i forhold til hver enkelts forventede svetningsgrad, BMI og undertøyskvalitet, så det var ikke snakk om å søle. Jeg holdt fokus og etter noen nervepirrende minutter stod de andre fire og sendte bekreftende blikk som fortelte ”Ja lille valp. Dette smakte og du klarte ilddåpen”. En ubeskrivelig mestringsfølelse inntok meg. Jeg var tatt inn i varmen i Norges mest innovative ekspedisjonsgruppe. Kroppen ble lett. Vi spente ski og trasket gode og mette uanfektet videre.
Oddbjørn var helt avgjørende for denne ekspedisjonen. På forhand hadde han drevet geografisk systematisk terrengsøk på sommerstid med sykkel i terrenget hvor vi nå var.
Han nølte ikke et sekund ved veivalgene. Han oste trygghet. Spesielt imponert ble jeg over at han kunne orientere seg i terrenget ved hjelp av observasjoner i snøen. ”Nå er vi i snart ved Almelia!” sa han sikkert og pekte på et trugespor. Det viste seg at det var kun ved visse områder at urbefolkninger benyttet snøsko. Jeg ble paff over kunnskapen og forberedelsene Oddbjørn hadde lagt ned. Slik trampet vi videre ved godt mot, med korte pauser og diskusjoner rundt vær, mulige rovdyrsangrep og skismøring. Festet var det blitt så som så med, og det lå klistertanker i luften. Dette ufordragelige klisset som aldri fungerer.
Skispor vakrere enn kvinner
Noen få stavtak etter Høgdeputten hyler de to i front: ”Fyyy f…!!!” Jeg var sikker på at en jerveflokk hadde ringet oss inn, som vi på forhand hadde fryktet. Hylet viste seg derimot å være begeistringen fra Atle og Oddbjørn. Vi hadde ankommet marsipansporene. Disse sporene var omtalt som et stykke kunst. Kunstneren som kjørte løypene beskrev de som ”Vakrere enn kvinner”. De var både harde, skarpe og med mange flotte kurver. Slettes ikke ulik en kvinne nei. Nå nådde vi et marsjtempo som var helt vannvittig.
Rett som det var hadde vi strekninger der gjennomsnittshastigheten nådde opp mot 10 km/t. Dog ble gleden kortvarig. For det første fikk vi øye på andre folk i løypa. Dette var ikke urørt villmark som hadde håpet på. For det andre viste det seg at skiene hadde ikke feste i det hele tatt der solen tok. I skyggen satt det bra. Vi tok beslutningen om å gi smøresjef Oddbjørn frie hender. Etter en grundig vurdering og brødskive uten sognemorr fant Oddbjørn frem en super voks. Ingen ville bruke klister før vi var tvunget til det. Som om ikke ekspedisjonen hadde nok utfordringer viste det seg at Atle hadde flenget skisålen. Det gled fryktelig dårlig. Comm- ansvarlige Bernt fiklet med satelittelefonen, og jeg antok han ville rekvirere en ny ski gjennom et flydrop. Overraskelsen ble derfor stor da det viste seg at Bernt brukte den sårbare batterikapasiteten til å følge med på stillingen mellom Stoke og Sheffield United. Bernt jublet for 1-0, mens Atle bet tenna sammen og gikk i fint driv til tross for flere prolapser og flenge i skien.
Strekket med skispor, vakrere enn kvinner, var en kjærkommen gave for oss som hadde kavet i løssnøen i flere timer. Vi holdt tempoet oppe og hadde planlagt en lengre stans ved Vingerdalsstua. Vi gikk i to kolonner og byttet sidepartner flere ganger. Gjengen var sammenspleiset. Uansett hvem det var som gikk i par, fløt samtalen på og de små oppmuntrende kommentarene, som er så uendelig viktig, satt løst. Etter en drøy mil i skisporene tok vi av mot den betjente Vingerdalsstua. Det var komisk å se vanlige menneske på lørdagstur midt oppe i vår ekspedisjonen. Lite visste de hva vi hadde lagt bak oss, og hva vi hadde foran oss. Etter en lang debatt om hvorvidt vi burde spise oss opp på vafler eller ikke, la vi igjen ut mot neste mål: Hurdalsjøen.
Nok en gang var det lite feste å hente, plettfri teknikk til tross. ”Vi smører med klister nå!”, lød det fra Oddbjørn. Motvillig, men i respekt for Oddbjørns kunnskap tok vi frem en tube ”Rossa ” klister. Ikke bare satt skiene, men det gled som pokker. Tror aldri jeg har hatt så gode ski. Vi nikoste oss frem til vi kom til Rakkertjenn, hvor vi måtte ta beina fatt.
Her holdt ikke snøen lenger mål. Hvite kvinnelige former ble byttet ut med sørpete grusvei. Nedtur. På tur ned våget jeg meg frempå med utsagnet: ”Man kan kjenne at det er å gå som kroppen er laget for”. Bernt ga meg umiddelbar støtte, og vi så frem til å bytte skiene med sko ved neste ekspedisjon. Haakon sendte et blikk jeg hadde vanskelig for å tolke. Atle hadde innsett at skiene hadde sett sine bedre dager og ga blanke i litt grusføre. Vi ankom bunnen av lia og kavet gjennom løssnøen og ut på Hurdalsjøen.
Hurdalsjøen
Den velkjente, to mil lange sjøen åpenbarte seg som et praktfullt skue. Solen tinte sakte det som var igjen av is. Vi fant det tryggest å gå langs med østre bredd. Overvann og skru- is gjorde sitt beste for å ta fra oss fremdriften. Dessverre for naturfenomenene, hadde tvers og langs- gjengen gått gjennom alt for mye til å la seg stoppe. I jevnt sig forserte vi sørover gjennom overvann og skru- is til vi ankom nordre fot og bunnen av Staviåsen. Her skulle vi gå i møte en stri stigning. Vi tok kurs og bestemte at vi skulle ”bushe” rett sørover til vi møtte på bedre terreng (skispor). Her ble det en kaving gjennom meterdyp råtten snø, og hver mann måtte gå inn i seg selv. For Bernt var det ekstra tungt. Rett før vi skulle ta i tak med den tøffe stigningen meddelte satelittelefonen 1 – 1 mellom Stoke og Sheffield Utd. Ingen sa noe. Skritt for skritt kjempet vi oss gjennom de snaue 200 meterne med løssnø og vierkratt. Gjennom buskene så jeg gryten med gull, skisporene! Vi famlet oss utmattede opp på flatmark.
Vi skøytet og diagonalte oss til Skihytta, Eidsvoll Verk. Etter et langt opphold i villmarken virket det surrealistisk å se biler på E6. Etter mange mil, svette og tårer begynte tvers og langs- gjengen å kjenne det på kroppen. Før brua som går over E6 2 km nord for Andelva, tok vi en pust i bakken. Som helseansvarlig følte jeg at det var dags for en helserapport. Vårt motto er ” Der Monsen, Ousland med flere sikkert velger å svømme i isvann framfor å bruke brua 50 meter lenger ned, der velger vi brua. Vi søker verken risiko eller smerte!” Derfor er det uaktuelt å sette livet på spill. Samtlige innrømmet at de var litt seige i kroppen. Atle påstod hardnakket at hans halve dusin med prolapser ikke gjorde spesielt vondt. Han klarte ikke å lure oss. Medisinsk utredning var nødvendig. Jeg la den topptrente gromkaren på rygg og iverksatte en meget avansert form for rompestrekk. Etter noen minutter spratt han opp og innrømmet motvillig at ryggen var bedre. For andre gang følte jeg at jeg hadde bidratt til gjengen, og det ga meg ekstra krefter til å ta fatt på det resterende strekket. Andelva lager kanskje verdens beste burger, det er noe alle som har satt tenna i en slik vet. Dog valgte vi å la det være. Kursen pekte mot brua ved sagbruket til Mathisen. Vi trasket over og lot livsfarlige tanker innta oss. Ekspedisjonsmålet, Dal pukkverk, var innen rekkevidde. Alle store ekspeditører har tabbet seg ut på denne måten. Man begynner å regne timer og mil og forventet ankomsttid. Nå gjaldt det og sloss mot denne tanken som er en sikker stemningsmorder.
Sivilisasjonen og målet
Vi befant oss nå rett og slett midt i et byggefelt. Folk tittet skrått når de så de fem karene trasket lut forbi under lørdagskaffen. Det duftet eksos, lørdagssteik og søledammer. Oddbjørn var gammel skihopper og insisterte på å legge turen gjennom hans gamle favorittbakke, Lysakerbakken. Det var et fint anlegg. Oddbjørn viste oss bakkerekorden. Der hadde kommunen satt ned en 5 meter høy stolpe for å markere det enorme svevet. Alle trasket opp trappene bortsett fra Haakon. Han gikk fiskebein opp. På toppen av bakken tok vi en rast og følte oss klare for å ta siste etappe fatt. Kursen ble lagt Sør- Øst, og nå ble det stille i troppen. Vi tok ut siste rest. Målet var så nær at nå kunne verken flenger i ski, prolapser eller sultne jerveflokker stanse oss. De siste to kilometerne gikk i rett linje. Opp fra intet dukker en gigantisk veibom opp. Den var bred nok til at to lastebiler kunne møtes. Ikke så rart egentlig, for vi sto ved innkjøringen til Dal pukkverk. Ekspedisjonsmålet var nådd. Fem nydelig gutter og menn smilte opp mot hverandre og priste seg lykkelige over en storslagen ekspedisjon. Vi hadde gått Eidsvoll på langs.
Denne historien kan virke til dels overdramatisert. Det er den også bittelittegrann her og der. Men frihet er tvers og langs gruppens kjerne. Frihet til å la nordpolene være, frihet til å gå over brua og frihet til å krydre opplevelsene når de skal gjenfortelles. Etter at jeg kom hjem på kvelden etter ekspedisjonen satte jeg meg sofaen etter en nydelig dusj med en kald pils og tenkte: ”Jeg er bare et dyr, som har litt bedre hjerne enn andre dyr.” En ekspedisjon av dette kaliberet et kanskje ikke farlig og tøff nok til å stimulere de eldste delene av hjernen. Allikevel kjente jeg meg som et levende menneske. Jeg hadde utfordret meg selv, blitt sliten og operert i samhandlende med en flokk alpha- hanner. Uendelig viktig å vekke den delen av hjernen som hver dag når man sitter på kontoret, lengter tilbake til naturen og utfordringene som ligger der, tror jeg. Nå ser jeg frem mot 14. juli. Da skal den samme gjengen ta beina fatt å gå samme distanse til fots. Inntil da må dere alle ha en god og naturlig dag.
Fakta om turen:
Dato: 01.04.2006
Start:kl 0700
Slutt:kl 1930
Tidsbruk:12 t 30 minutter
Avstand start – mål:60.3 km
Maxfart:37.4
Gangtid:8.25 t
Snittfart7.0 km
Stopptid:4.04 t
Total stigning1000 m
Høyeste punkt705 m
